Det er viktig å kategorisere landskaper på en meningsfull måte i forhold til utbygning - på den måten kan landskapstypene vurderes mot hverandre. Hva kan vi bygge ut og hvor bør vi ikke bygge? Hvilke eventuelle buffersoner må vi planlegge inn? De mest verdifulle landskapene kan ha forskjellige kvaliteter og være sårbare for forskjellige former for påvirkning, og det man vektlegger er ofte avhengig av den lokale sammenhengen og hvilken type utbygning som forestår. Landskaper har forskjellig verdi for landbruk; kvaliteten på matjord, bonitet i skog og beiteforhold i utmark er forskjellige verdivurderinger man kan bruke på kulturlandskaper. Landskaper kan også vurderes etter hvor mye karbon som er lagret i organisk meteriale som stående skog og jordsmonn eller torvmyr.

Biologer bruker ofte en inndeling av natur som det er faglig enighet om og som deler alle landskap i Norge inn i vegetasjonstyper basert på fremherskende plantearter. Direktoratet for Naturforvaltning har tatt denne vegetasjonstypeinndelingen og plukket ut de av dem som er sårbare. Disse kalles naturtyper. Typisk for naturtyper er at de er underrepresentert blant landskapstypene i Norge, og gjerne også overrepresentert blant områder som bygges ut. Når avisen skriver om at et stort byggeprosjekt stoppes pga en insektart er det mediene som fremstiller dette sterkt forenklet. Det som gjerne er tilfellet er at utbygningen stoppes fordi den ville ha ødelagt en sårbar naturtype med et intakt og fungerende økosystem, ofte leveområdet til en lang rekke sårbare arter.